Biography
Kongeriket Norge (nynorsk: Kongeriket Noreg, nordsamisk: Norgga gonagasriika, lulesamisk: Vuona gånågisrijkka, sørsamisk: Nöörjen gånkarïjhke) er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter, i tillegg til fastlandet, Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på drøyt fem millioner (2016). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.

Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Erna Solberg (H) siden 2013 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.

Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har pr. 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP pr. innbygger.[4] Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt pr. 2018.[5] Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.[6]

I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd.[7] Siden 2001[8] har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks.[9][10] Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016-2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.[11]

Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.


Innhold
1 Navn
1.1 Etymologi
2 Geografi
2.1 Naturgeografi
2.1.1 Hovedtrekk ved landskapet
2.1.2 Nærmere beskrivelse
2.1.3 Berggrunn
2.1.4 Ferskvann og is
2.2 Planteliv
2.3 Dyreliv
2.4 Fisk
2.5 Fugler
2.6 Insekter
2.7 Klima
2.8 Biland og territorialgrenser
3 Demografi
3.1 Bosetningshistorie
3.1.1 Forhistorisk tid
3.1.2 Norsk ekspansjon nordover
3.1.3 Middelalderen
3.1.4 Byene
3.2 Folkegrupper
3.3 Språk
3.4 Religion
3.5 Største tettsteder
4 Politisk historie
4.1 Vikingtid til middelalder
4.2 Nedgang og dansketid
4.3 Demokratisk forfatning i 1814
4.4 Fra unionsoppløsning til nåtid
5 Politikk og administrasjon
5.1 Statsoverhode og regjering
5.2 Parlament
5.3 Administrativ inndeling
5.4 Rettsvesen
5.5 Politi og påtalemakt
5.6 Forsvar
5.7 Utenrikspolitikk
5.8 Norges forhold til EU
5.8.1 Medlemskap
5.8.2 EØS og Schengen-avtalen
5.8.3 EUs byråer og programmer
6 Næringsliv og økonomi
6.1 Olje og mineraler
6.2 Fisk
6.3 Norsk økonomi
7 Samfunn og levekår
7.1 Husholdninger og arbeid
7.2 Sivilsamfunn
7.3 Helse
7.4 Kriminalitet
7.5 Bostedsløshet
7.6 Annet
8 Kultur
8.1 Musikk
8.2 Litteratur og skriftkultur
8.3 Billedkunst
8.4 Idrett
8.5 UNESCOs verdensarvliste
9 Referanser
10 Litteratur
11 Eksterne lenker
Navn
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordbokoppføringer om Norge
Utdypende artikkel: Norges navn

Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk.[12] På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk.[13][14][trenger bedre kilde] Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.[15]

«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».[16][17] Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.[18]

Etymologi

Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds Orosius
De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia.[19] I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .[20]

I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.[21] Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.[17][22] Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).[23][24]

Geografi
Utdypende artikkel: Norges geografi. Se også: Liste over nasjonalparker i Norge


Satellittfoto av Sør-Norge i februar viser den forrevne kystlinjen og fjordene, de store dalene og innsjøene på Østlandet og høyfjellet mellom. Den ytre kysten med øyene er snøfri.
Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,[25] og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet.[25] Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.[26] Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).[27]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.[28]

Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.[29]

Naturgeografi
Se også: Liste over elver i Norge, Liste over fjorder i Norge og Norges geologi
Sitat Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk. Sitat
– Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht)[30].
Hovedtrekk ved landskapet

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.
Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:[31]

Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.
De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:

Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som Lyngsalpene og Lofoten. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk.
Nærmere beskrivelse

Simadalen med Simadalsfjorden i bakgrunnen viser de store høydeforskjellene mellom høyfjellet og havet. Lang-Sima kraftverk i dalen er et av Norges største.
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann.[32][33][34] Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.[25][35]

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[25][36]

Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet.[25][34][36] Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet.[34] Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[37]

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[38] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang.

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Berggrunn
Forum posts